Den eneste spilleren som fortjente å vinne dette billige Liverpool fotballdrakt gjorde akkurat det. Fra morasse av middelmådighet på begge sider steg Amad Diallo desidert høyest. I 85 minutter virket det som Manchester Uniteds beste håp om å få noe ut av denne kampen var at Amad vant ballen, Amad slo tre mann, Amad spilte en rask en-to med Amad og Amad spilte pasningen for at Amad skulle drille hjem.

Det var det sannsynligvis. I løpet av fem fantastiske minutter vant 22-åringen en straffe på Matheus Nunes, venstrebacken som han så fullstendig hadde kuet. Så kom øyeblikket som vil forsegle Amads plass i United-folklore: det perfekte løpet i det perfekte øyeblikket for å nå Lisandro Martinez sin ball over toppen, et knips over Ederson som tar ham bredt nok til at du skulle tro åpningen hadde gått for en naturlig venstreside bunntekst. Ikke det minste. Amad hadde en teknisk fortreffelighet som unngikk så mange andre, og trillet ballen inn i gapet mellom to fortvilte City-forsvarere.

De enmannsangrepene nede til høyre, presisjonspasningene som fortsatt ikke var helt nok til å få United-lagkameratene inn, nesten-bomskuddene: alle fikk den belønningen de fortjente. Manchester City fikk i mellomtiden resultatet de fortjente. Et avvist Kevin De Bruyne-innlegg slått inn av Josko Gvardiol var omtrent det samme som deres kreative produksjon. Én seier på 11 og et lag som desperat mangler den typen oomph som Amad leverte på Etihad Stadium.

Amads fortreffelighet talte også til fordel for Ruben Amorim, som hadde utelatt større navn fra troppen for å gi plass til en spiller hvis prestasjoner før og etter lederskiftet faktisk har fortjent flere muligheter. Amorim delte ikke bare ut en sjanse til sin unge spiss. Han plasserte ham i hjertet av Uniteds spilleplan.

Med den naturlig angrepsvillige Nunes i oppgave å holde venstre flanke nede, skulle det bli plass bakover mot et City-lag som sannsynligvis ikke hadde råd til å legge igjen fire mann bak ballen.

Da ballen kom Uniteds vei, Billige Fotballdrakter gikk de rett til Amad. Han gikk rett på byens bakvakt. De så dårlig til rette, neppe klare til å bremse, enn si stoppe, en godt utført teller. United leverte sjelden disse, spesielt i første omgang, men de truet virkelig. Litt mer fremdrift for Manuel Ugarte, en bedre touch fra Diogo Dalot da Amad gikk fra høyre flanke til venstre side av straffeboksen: hadde det kommet så hadde det kanskje ikke gått så lang tid før United slo igjennom. Disse full-tilt-tellerne er spennende, spesielt gitt at Amorim ikke akkurat er velsignet med talent av høy kvalitet. Likevel ville Amad fortsette å sette United i posisjoner der de bare var en pasning unna.

I stedet ville den spilleendrende siste pasningen komme fra Nunes. Det ville være urimelig å klandre ham fullstendig for straffen, enn si det faktum at City ikke klarte å sette unna en motstander som hadde gitt dem en ettmålsledelse etter nok et dårlig forsvart settspill. Kyle Walker trengte ikke slippe ballen til Nunes på høyrekanten med bare ett realistisk alternativ, en lang pasning tilbake til Ederson som Amad allerede ventet.

Så igjen gav Nunes etter for panikk da det viste seg at han hadde underkokt pasningen. Da Amad stoppet seg, fløy forsvareren hans inn i ham med full pels. Fernandes gjorde ingen feil fra flekken.

United tails var oppe. Deres bortgang hadde til slutt sprødheten til Amorims sportslige side. En hvilken som helst av hans midtstoppere som går videre med ballen ville ha gjort det bra å slippe ballen mellom Ederson og backlinjen hans, slik Martinez gjorde. En berøring fra Amad tok keeperen ut av kampen, den neste fikk plass mellom to bakspillere. I en kamp med dunkende klumpete på begge sider hadde Amad levert med tempo og ro. Hvordan kunne City gjøre det med det? Hvor United har trengt det.